Dersom man vet mer om tegn og symptomer på dysfagi, vil man raskere kunne avdekke dysfagi og eliminere eller forhindre de negative konsekvensene. 
Normal svelging er lydløs og smertefri ((Logemann. J. A. (1998). Evaluation and Treatment of Swallowing Disorders. (2.utg.). Texas: PRO-ED, Incorporated)). Den tar kun 1-2 sekunder.
Tygge- og svelgevansker kan imidlertid inkludere en eller flere av følgende tegn og symptomer på dysfagi ((Stensvold, H & L Utne. (1999). Dysfagi (2.utg). Oslo: Ad Notam Gyldendal)):
• aspirasjon (mat/drikke i luftveiene)
• gjentatte luftveisinfeksjoner eller lungebetennelser
• vansker med å koordinere pust og svelging, endret pustemønster (tungpustet)
• uforklarlig vekttap, underernæring
• justeringer av matvalg, eller tapt matlyst
• hyppig hosting og kremting under/etter måltidet
• maten ligger igjen i munnhulen (hamstring)
• uren eller ”gurglete” stemmekvalitet
• lekkasje av mat/drikke fra munnen (sikling)
• økt slimproduksjon i svelg eller bryst etter svelging under/etter måltidet
• sykehistorie med problemer med spiserør/mage/tarm
• unormalt oralt spisemønster eller vansker med tygging
• forlengede måltider eller spisevegring
• dehydrering (mangel på væskeinntak)
Utredning for å finne tegn og symptomer på dysfagi
Å avdekke svelgeproblemer kan være vanskelig og det er avgjørende at personalet har kunnskap om tegn og symptomer på dysfagi, hvordan svelgeprosessen fungerer, og hva som kan skje ved lammelser og svekkelser i munn og svelg ((Stensvold, H & L Utne. (1999). Dysfagi (2.utg). Oslo: Ad Notam Gyldendal)). Utvikling av klinisk erfaring og forståelse for at enhver prosedyre må tilpasses den enkelte pasients situasjon er samtidig helt grunnleggende for en faglig forsvarlig praksis. Kliniske bedømmelser skal derfor gjøres av et utvalgt personal eller logoped.
Kliniske undersøkelser:
• Anamnese – generell informasjon om pasienten
• Pasient-/pårørende intervju – informasjon om spisesituasjonen
• Observasjon av spisesituasjon
Det kan i mange tilfeller være en god idé å observere spisesituasjonen til vedkommende, for å se nærmere på om det er noe som avviker fra normal spisesituasjon, slik at man kan konstantere tilstedeværelse av dysfagi eller ikke ((Logemann. J. A. (1998). Evaluation and Treatment of Swallowing Disorders. (2.utg.). Texas: PRO-ED, Incorporated)). Det er først og fremst viktig å se til at pasienten sitter oppreist ved måltidet. Deretter kan man teste ulike konsistenser for å se hvordan vedkommende reagerer på dette. Det vil si at man tester tyntflytende drikke opp mot tyktflytende drikke og moset mat opp mot fast føde. Det er viktig at man er tilstede under hele observasjonen og en stund etterpå for å sikre at alt har fungert som det skal.
Det finnes også andre tester man kan gjennomføre for å undersøke om en person har dysfagi:
Vanntest / Svelgetesten
Svelgetesten er en metode for å kvalitetssikre. Vanntesten brukes mye blant pleiepersonell for å dokumenter at alle pasientene har fått et halvt glass vann og har blitt observert før de får annen mat eller drikke. Vanntesten er også et arbeidsredskap, som sikrer vurderingene. Alle pasienter man har mistanke har problemer med å tygge- og/svelge, skal testes. Testen må alltid være gjennomført før pasienten får mat eller drikke. Det er viktig å ta hensyn til effekten av medisiner, som kan ha innvirkning på svelgefunksjonen. Svelgetesten utføres ikke dersom pasienten er komatøs eller ikke kan støttes opp til en stabil og god sittestilling (tilnærmet 90 grader).
Forberedelser, vanntesten:
•Pasienten sitter så oppreist som mulig i seng eller stol
• Svelgingen forberedes ved å stryke en kald, våt teskje
(som står i et glass med isbiter og vann) over pasientens lepper og tunge
Gjennomføring av vanntesten:
• Tilby pasienten en teskje vann 3 ganger.
Hvis pasienten hoster mer enn en gang:
• Tilby pasienten en teskje fortykket vann.
Hvis pasienten fortsatt hoster – avbryt testen og kontakt logoped eller annet kyndig personell.
Hvis svelgingen går greit:
• Tilby pasienten 50 ml vann (med eller uten fortykning) i et glass. Pasienten skal selv holde/støttes til å holde glasset, drikke og tømme det uten avbrytelse.
Se filmen fra Universitetet i Nord-Norge, for en demonstrasjon av Svelgetesten:
Videofluoroskopi
Når det er vanskelig å avklare situasjonen, kan videofluoroskopi benyttes ((Logemann. J. A. (1998). Evaluation and Treatment of Swallowing Disorders. (2.utg.). Texas: PRO-ED, Incorporated)). Det er en undersøkelse hvor pasienten svelger kontrasttilsatt føde med forskjellig konsistens, mens man gjennomlyser og videofilmer prosessen. Testing av svelgefunksjon må foretas av trent personell eller andre som har fått spesiell opplæring. Med tidlig og riktig behandling vil evnen til å mestre spise- og svelgevansker styrkes.
Krav på hjelp og henvisning til logoped
Personer med dysfagi har krav på behandling av denne. Dette er kommunens ansvar.
Dersom ikke kommunen kan tilby behandling, kan det søkes rekvisisjon fra Helfo for å få dekt utgiftene hos privatpraktiserende logoped.
Her er søknadsskjema for logoped i Oslo Kommune. -HER
Les mer om hvordan du får dekket utgiftene til logoped ved dysfagi – Helfo- HER
Våre produkter for Flytende Kosthold:
National Foundation of swallowing disorder er en international foreningen for fagpersoner, pårørende og pasienter med dysfagi. Deres hjemmeside har mye informasjon på ulike nivåer. Bla har de et program for øvelser som anbefales for å forbedre svelgefunksjonen, de har webinarer, nyhetsbrev og gruppesamtaler over internett. NFOSD sin målsetning er å forbedre livskvaliteten for personer som sliter med å svelge. Les mer på deres hjemmeside HER
